møtepUNGt om ensomhet i ferier og høytider
Kjære folk! For en uke siden gjennomførte vi en ny runde med møtepUNGt <3 Mange av våre unge medlemmer stilte opp, både for å jobbe, men også for å bidra inn mot temaet vi valgte ut for ettermiddagen; ensomhet i ferier og høytider. Noen var klare for å dele muntlig, andre hadde skrevet fine tekster som vi fikk lov til å lese opp.
Da er det litt tråkig at svært få møtte opp! Vi har prøvd flere ganger å finne et tidspunkt som passer for folk, men det viser seg vanskelig å klaffe. Om du som leser dette har noen tanker, tips eller triks, så tar vi gjerne imot!
Uansett - de tekstene vi fikk inn til temaet var så fine, sterke og gode, så vi tenkte at vi ville dele de med deg <3
Jeg vet ikke om dette telles men jeg vet følelsen av ensomhet selv i familieselskap, og veldig spesielt på helligdager som jul og andre settinger hvor familien pleier å samle seg. Familien min er folk som setter pris på hardt arbeid. Som gjør arbeid og jobb til det største samtaleemnet når familien er samlet. Og ettersom at jeg ikke har jobb så er jeg veldig sjeldent en del av samtalen. Som gjør at jeg må bare sitte der og se på at alle andre har samtaler med hverandre pga hvis jeg prøver å distrahere meg selv med å sitte og spille på telefonen så får jeg beskjed om at jeg må legge den vekk…Men når det endelig er et tema jeg kan snakke om så snakker vi kanskje om det i ca 10-15 minutter om det eller mindre, så går det enda en time eller to hvor jeg går tilbake til å føle at jeg ikke burde være der. Jeg føler meg så utilpass og fremmed når jeg er med familien at jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å ikke ikke dukke opp eller bare sitte og være usynlig. Men jeg tror den verste tiden er jul når jeg føler mye, mye mer på hvor lite jeg egentlig betyr for familien min. Når resten av familien får det de ønsker seg (feks flybilletter, spillkonsoller, smykker og andre dyre og overdådige gaver), samtidig som at jeg får såpe, strømper og sengetøy fra temu, gavekort som jeg ikke får brukt. Selv etter de har spurt om hva jeg ønsker meg og jeg har gitt dem forslag på hva jeg ønsker meg så er det aldri det jeg får. Så i en ganske stor familie så sitter jeg og føler meg alene og litt som søppel når det er familiesamlinger eller helligdager.
-Medlem
Jeg tenker at det er mange som er på huset at de i en eller annen form bruker huset som sosial plattform og at noen ikke har så mange kontakter med andre enn de som er på huset, og at mange kan grue seg til helligdager da man ikke har så mye kontakt med familie osv, og at man kan føle seg alene og trenger en sosial arena der man kan være seg selv og blir akseptert som man er. Så kan det være lurt å finne en løsning når huset er stengt; det kan være initiativ til å avtale møter/aktiviteter når huset er stengt.
-Medlem
Ensomhet er et utrolig stort og viktig tema. Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om ensomhet generelt, og en oppfølger med mine egne erfaringer.
Men, denne gangen vil jeg dele noen tanker om ensomhet i ferier og høytider.
Jeg passet aldri helt inn i vennegjengen da jeg gikk på skolen. Vel, jeg passet ikke inn i det hele tatt egentlig. Det hendte ofte at jeg ble ekskludert fra turer og andre aktiviteter, enten ved at jeg ikke fikk en invitasjon, eller ved at jeg ble behandlet som luft de gangene jeg faktisk fikk være med.
Jeg følte meg ofte uønsket, overflødig og misforstått på skolen. Ingen brydde seg liksom om jeg var der eller ikke, og jeg begynte å tenke at jeg ikke brydde meg der eller ikke heller. De ble en veldig ensom hverdag, spesielt på skolen.
Jeg var ikke så heldig med klassekamerater og vennene mine, men jeg var ganske så heldig med familien min. Vi samlet oss rundt et spisebord hvor det AKKURAT var plass til alle.
Det ble ofte, med stor iver, dratt inn både ekstra bord og stoler fra verandaen når noen av oss hadde med seg ekstra folk.
De siste årene derimot er det sjeldent at vi har trengt ekstra stoler. Det er oftere at noen av stolene rundt spisebordet, som pleide å ha litt for lite albuerom til å skjære opp ribba, står tomme. Noen av stolene står tomme fordi de som vanligvis fylte dem ikke lenger er her på jorda. Andre står tomme fordi setefyllerne valgte å forlate plassene sine, både rundt bordet og i familien. Begge deler er vanskelig å akseptere. Du sørger for personene, uavhengig av grunnen til at de er borte. Det føles sårbart når familien krymper. Det føles ensomt. Det er så mye ensomhet i sorg, og sorg i ensomhet.
Man trenger jo ikke nødvendigvis være alene for å føle seg ensom, men det er lett å få seg en ekstra støkk når du sitter der helt mutters alene og ser innlegg etter innlegg av folk som koser seg i lag, om det så er på påskefjellet, rundt juletreet eller bare ute på byen en lørdagskveld.
Ekstra ille er det når du håpte så inderlig å få en invitasjon fra en av de på det bildet, som nå ser ut til å kose seg så sykt mye. De koser seg så sykt mye, helt uten deg. Invitasjonen din kom aldri, og man kan ikke lenger skylde på at “invitasjonen ble borte i posten”. De kunne bare ha ringt. Eller sendt en melding. Eller snap. Eller messenger. Eller en jævla mail, om så var.
Men, det er jo ikke sikkert at de faktisk har det så bra heller. Man kan være ensom selv om man tilsynelatende ser ut til å kose seg sammen med en stor vennegjeng eller familie. Jeg fortalte tidligere at jeg var veldig ensom på skolen, men du hadde aldri sett det utenfra. Jeg var faktisk en del av en stor vennegjeng. Var ikke den mest populære, men jeg ble beskrevet som “veldig godt likt av alle de andre elevene” av kontaktlæreren min.
Det jeg egentlig vil frem til med alt det er, er at vi må snakke mer om ensomhet. Vi må tørre å være mer åpne både med oss selv og hverandre så vi kan hjelpe hverandre å finne “verktøy” til å håndtere ensomhet og de negative følgene ensomhet kan gi. Vi trenger ikke å sitte alene med ensomheten vår.
-Medlem
Tusen takk for at dere deler <3