Dette er også depresjon

For folk som ikke har lest noe jeg har skrevet før: mitt navn er Max, jeg er ikke-binær, 21 år og sliter med en del ting.

Denne teksten kommer til å handle om depresjon, som du ser i overskriften. Det skal nevnes at jeg har ikke fått epikrise på at jeg har det, men flere psykologer har sagt at jeg har det og at de skulle lage en epikrise på det. Så denne teksten må dere ta med en klype salt, og hvis dere opplever liknende ting som det jeg skriver så er ikke det nødvendigvis depresjon.

Dette kan også bli en ganske tung tekst, siden jeg kommer til å skrive akkurat hvordan jeg har det i en depressiv episode, og ikke legge så mye filter på det, siden jeg syns uredigert oftest er det viktigste å se eller høre om, selv om det er tungt. Så dette er typ advarsel hvis du er veldig sensitiv til det.

Folk som kjenner meg vet at masse gode ting har skjedd i livet mitt nylig. Jeg har en egen leilighet som jeg leier, jeg har fått mange venner, masse fritidsaktiviteter, har fått meg jobb og jeg har flere helsefolk som hjelper meg; masse gode ting.

Men selv i alt dette så har jeg fått en depressiv episode, og denne depresjonen har vært andelenes fra de andre jeg har hatt. Før så fikk jeg episoder siden jeg hadde det fælt og/eller vanskelig.

De fleste folk vet om de mest vanlige depressiv episodene:

-          Ikke føle noen følelser; alt bare føles som en drøm

-          Man føler følelser, men oftest bare tristhet og sinne. Tar mye for å bli gald.

Disse leder ofte til å ikke klare å komme seg ut av huset.

Den depressive episoden som jeg skal snakke om nå er noe annet. Dette er en episode som handler som at jeg føler alt; glede, tristhet, sinne og alt imellom, men samtidig så føler jeg meg dårlig for alt det gode som skjer.

En type «jeg fortjener ikke alt dette» depresjon.

Jeg har i den siste tiden plutselig fått tanker om at jeg ikke fortjener de gode tingene som skjer i livet mitt. De tankene kan også vare hele dagen hvis jeg ikke distraherer meg. Dette har jeg merket er vanskeligere for meg å jobbe med enn de forrige episodene jeg har hatt. Dette er også fordi jeg har lært hvordan jeg kan takle de andre, men ikke denne.

Denne typen depresjon er også vanskeligere å se fra utsiden, siden i mitt tilfelle så kommer jeg meg ut av huset, jeg kommer meg på jobb, jeg henger med venner osv. men tankene slår inn og sier at jeg ikke fortjener det.

Dette blir ofte enda vanskeligere siden man har lyst å gjøre alt og ha en normal hverdag, men man føler seg at man saboterer for seg selv. Siden i mitt tilfelle så gjør jeg det motsatte av det tankene mine vil at jeg skal gjøre. Et eksempel på dette er at jeg henger med venner og jeg tenker «jeg fortjener ikke så gode venner i livet mitt, hvorfor er jeg med dem?», «de kommer bare til å dolke meg i ryggen» eller «du bare bruker venne dine for din egen vinning». Samtidig både gjør og tenker jeg «men jeg trenger å være med vennene mine, og jeg trenger folk rundt meg. Og jeg vet at de syns det er koselig å henge sammen.» Så det blir en ond sirkel med vonde tanker som kan ta over.

Jeg skal ikke si så mye om hva det leder til, men du kan jo bare forestille deg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal lage dette til en fin liten tekst som jeg tenker folk kan lære av. For sannheten er at depresjon er brutal og ofte ikke logisk. Jeg ville skrive dette til dere siden jeg har ikke hørt noe om denne typen depresjon og jeg vil ikke at folk skal føle seg alene eller undervurdere depresjon bare fordi du ikke ser det. Dette er for å vise at depresjon trenger ikke å være synlig for å være der. Du må ikke være sengeliggende for å ha depresjon.

Jeg skriver dette siden jeg har ikke hørt noen snakke om det. Og at folk skal vite hvis du føler på det samme så er det valid. Jeg vil ikke at noen skal sitte alene med den følelsen jeg har sittet med. Jeg tenker det viktigste er kunnskap; det er derfor jeg skriver. Også vil jeg at det skal være noe der ute som ikke bare pynter på det med depresjon og/eller de følelsene.

Skrevet av: Max Sørvik

Redigert av: Lydia